C6 Støyskjermer og støyvoller

Problem og formål:

Støy

1. Problem og formål

Skjermingseffekten kan brukes forebyggende til å begrense støybelastning ved all vegplanlegging. Når støy tas med som eget tema tidlig i planprosessen, kan f eks veglinjen i åpent landskap legges lavt i terrenget for å få skjerming fra skjæringskanten. Overskuddsmasser fra anlegget kan også legges opp som voller. En kan også utnytte skjerming fra eksisterende bygninger og terrengformasjoner.

Støyskjerm som særskilt tiltak kan være aktuelt når avstand eller terrengskjerming alene ikke gir god nok beskyttelse for ømfintlige bygninger og utearealer eller en ønsker å beskytte prioriterte steder/funksjoner. Skjermingstiltak kan da utgjøre en del av en hensiktsmessig planløsning. Støyskjerm kan også være et reparerende tiltak lagt inn for å beskytte prioriterte steder/funksjoner. Ved støyskjerming i etterhånd må det ofte inngås kompromisser mellom støyreduksjon og estetiske, praktiske og økonomiske hensyn.

Støyskjerming er aktuelt når de anbefalte grenseverdier i Miljøverndepartementets retningslinjer for vegtrafikkstøy eller Byggeforskriftenes bestemmelser (NS 8175) om utendørs støy overskrides. Begge har grenser for utendørs døgnekvivalent støynivå 50-55 dBA, avhengig av utbyggingsformål og situasjon, se MF 2.6.

Overskridelse av Byggeforskriftenes grenser for innendørs støy fra utendørs kilder (døgnekvivalent støynivå 30 dBA, maksimalnivå 45 dBA på steder med stor trafikk om natta) kan også i noen tilfeller føre til bruk av støyskjerm. Der Grenseverdiforskriftens krav (MD 1997) om døgnekvivalent støynivå høyst 42 dBA inne overskrides, er skjermtiltak vanligvis mindre aktuelt. Avstandene vil som regel være for små.

til toppen

2. Beskrivelse av tiltaket

2.1 Fysisk virkning

Støyskjerming betyr å sperre for lydutbredelsen i den retning som skal beskyttes. Bak skjermen blir det en "lydskygge" med lavere støynivå enn det lyden får med fri utbredelse, se figur 1. Uønskede refleksjoner fra skjermflaten til andre naboer kan reduseres med absorberende eller skråttstilte flater (VD 1980).

For at skjermen skal gi dempning av betydning, må det ikke være fri sikt mellom støykilden (0,5 m over vegbanen) og det som skal beskyttes. Helst bør den effektive høyden (=høyde over frisiktlinjen) være minst 1 m, se figur 1. For å gi god dempning bør skjermen enten plasseres så nær vegen som mulig, eller nær opp til det som skal beskyttes. En skjerm må være tett (uten åpninger og sprekker), og ha tilstrekkelig lengde og flatevekt.

Figur 1: Prinsipp for støyreduksjon ved hjelp av støyskjerm

2.2 Materialer og utforming

En støyskjerm kan ha forskjellige funksjoner. Etter funksjon kan skjermen være Områdeskjerm, Tett gjerde eller Lokal skjerm.

Områdeskjerm
Sammenhengende skjerm for et middels tett bebygd område, mot en hovedveg. Skjermen skal være en del av området, og må på grunn av sine store dimensjoner ofte ha kraftige materialer og variasjoner med overordnet preg.

Tett gjerde
Som hagegjerde, tilpasset bebyggelsen og omgivelsene. Gjerdet bør vanligvis ha en høyde under 1,5 m ved samlegater, slik at det ikke blir romskapende. Høyder opptil 1,8 m kan brukes i den tette byen dersom det kan innpasses som en del av fasadeforløpet langs gaten (Amundsen og Marstein 1989).

Lokal skjerm
For å beskytte privat utendørs oppholdsplass. Plassen er avgrenset og bør ligge nær boligen. Kan særlig være aktuelt i spredt eller middels tett bebyggelse. For å opprettholde utsikt bør øvre del av en lokal skjerm i mange tilfeller utføres i gjennomsiktig materiale. Den kan også utformes som del av bygningen eller som frittstående paviljong (Solberg og Hellås 1993).

Høyden på en områdeskjerm ligger vanligvis 2-3,5 m over terrenget. Lavere skjermer, helt ned til 0,8 m, kan være aktuelle ved plassering i vegkant (tett autovern). Høyere skjermer, helt opp i 8-10 m, er benyttet ved store motorveganlegg i utlandet (Vejdatalaboratoriet 1989).

Det er flere tekniske forhold som begrenser hvor og hvordan støyskjermer kan plasseres. Siktkrav gjør at skjermen som regel må trekkes vekk fra vegen i kryss og innerkurver. Krav til snørydding og snøopplegg kan også begrense bruken av skjerm tett i vegkanten. Ledninger i grunnen kan begrense plasseringen eller gjøre det kostbart å plassere støyvoller. Der hvor skjermen skal stå tett ved vegen bør den utføres med påkjøringssikring (skinne i eller på skjermen som hindrer at kjøretøy treffer stiv søyle).

En støyskjerm kan utformes på mange måter og i mange slags materialer. Alle konstruksjoner med en viss høyde kan fungere som støyskjerm. En bygningskropp, f eks garasjer langs vegen, kan være en effektiv skjerm. Skjermer finnes ellers i tre hovedtyper (eller kombinasjoner av disse):

• Tynne konstruksjoner i tre, betong, glass, naturstein, tegl, kunststoff, metall, eller kombinasjoner av disse.
• Jordvoller.
• "Grønne" skjermer av ulik type med tett vegetasjon.

2.3 Konstruksjoner

De fleste støyskjermer i Norge er til nå bygd i tre eller betong. Skjermer som er bygget helt eller delvis i transparent materiale (herdet glass, akryl) begynner også å bli vanlig. Skjermer i steinmaterialer forekommer også, gjerne som en videreført forstøtningsmur. Kombinasjonsskjermer i to ulike materialer med en lettere øvre del forekommer ofte. Skjermen må være stabil og tåle belastninger fra vær og vind, snøbrøyting, m v. Materialet må tåle aktuelt renhold. Treskjermer må være konstruert slik at de ikke blir utette etter noen tid (NBI 1997b). Fundamenteringen må være telesikker. Skjermer under 2 m kan, lydteknisk sett, klare seg med flatevekt 10-15 kg/m 2 . Med større høyder kan flatevekt opptil 20-25 kg/m 2 være nødvendig. Absorberende skjermer kan lages med delvis åpne felt av mineralull eller treullsement. Det lages også absorberende betongskjermer, der det ytterste laget er utført med åpne porer. Hvis skjermen kan bli utsatt for "tagging", kan man velge materiale og overflate som ikke innbyr til slike aktiviteter (NBI 1997b).

2.4 Jordvoller

Av estetiske eller praktiske grunner kan det ofte være hensiktsmessig å lage støyskjerming med jordvoller. Voller krever mye plass, men kan tilpasses godt til terrenget slik at støybeskyttelsen ikke synes. Ved veganlegg kan det være gunstig å bruke overskuddsmasser til voller. Jordvoller bør ikke utføres med større helling enn 1:2 for ikke å rase ut. Med spesiell armering er det mulig å bygge brattere (store krav til materialvalg, dimensjonering, beplantning, vanning, m v).

2.5 Grønne skjermer

Det finnes noen skjermkonstruksjoner der det er tilsiktet at overflaten skal være dekket av vegetasjon. Disse skjermkonstruksjonene inneholder vekstmasse som sås til, eller har klatrenett/festeanordninger for planter som slår rot i markflaten. Skjermer med vekstmasse kan være bygd som armert jordvoll, eller som oppreiste elementer hvor massen fylles i etterpå. "Grønne" skjermer krever spesielle plantetyper og mye stell. Det er vanlig med innlagt vanningsanlegg. Det finnes aktuelle vintergrønne planter, men de fleste "grønne" skjermer vil nok få en annen farge og karakter utenom vekstsesongen.

Vegdirektoratet har evaluert 10 "grønne" skjermingsanlegg oppsatt i 1991-1993. Erfaringene bærer preg av at dette er "1. generasjons"-anlegg, men det kommer klart fram at plantevalg, vannings- og plantestell er kritisk for et akseptabelt utseende. De fleste av de studerte anleggene vurderes som estetisk dårlige. Enkelte av skjermkonstruksjonene viser tegn på å gi etter, og vurderes som farlige for barn (VD 1994).

2.6 Estetikk

Støyskjermer framstår ofte som dominerende og skjemmende, visuelt sett, i forhold til omgivelsene. Løsningen på ett miljøproblem gir dermed et nytt problem. Estetiske vurderinger må inn i diskusjonen om utforming og løsninger av støyproblemene på et tidlig tidspunkt.

Et skjermingsanlegg må alltid tilpasses til omgivelsene (områdetype, landskapstype, bebyggelse, terreng, vegetasjon m m). En skjermløsning må ikke ubevisst kopieres fra sted til sted. Skjermen må anlegges og prosjekteres av sivilarkitekt eller landskapsarkitekt i samråd med akustiker og bygningsteknisk konsulent. Materialer, konstruksjon, fundamentering, avslutning og vegetasjon er deler av en helhetlig utforming. Fargesetting og god detaljering er ikke minst viktig. En må også huske at en skjerm har to sider.

I noen tilfeller kan det være riktig å velge en annen estetisk strategi: Å bruke skjermene til å skape variasjon og opplevelsesmulighet langs vegen eller gjøre dem til selvstendige skulpturelle elementer i bymiljøet. En slik strategi må brukes med forsiktighet. Som regel er det ikke ønskelig å framheve en støyskjerm som byggverk.

Noen eksempler på godt utformede støyskjermer er vist i figur 2 og 3. En rekke eksempler på gode løsninger og detaljer finnes i Vejdatalaboratoriets idékatalog (1989), og i veiledere fra Stavanger (1992), Oppland (1994), Oslo (1995) og Trondheim (1995), se referanselista. Fra tidlig på 90-tallet er praksis med å stedstilpasse skjerminsanlegg blitt tydelig bedre mange steder i Norge. I Oslo blir f eks alle skjermer tegnet ut enkeltvis (Statens vegvesen Oslo 1995).

Figur 2: Støyskjerm bygd som pannemur på eksisterende gråsteinsmur. Sandviken, Bergen, 1983. (Foto: K. Karlsen)

Figur 3: Støyskjerm i herdet glass i brede bærende rammer i rødmalt tre. Skjermen gir utsikt og har en viss skulpturell virkning. Gladsaxe, Danmark, 1985. (Kilde: Vejdatalaboratoriet 1989)

2.7 Sosial kontroll

Skjermede offentlige områder uten innsyn kan oppleves som utrygge, og folk vil ikke ferdes eller oppholde seg der. Byparker, gangveger og holdeplasser som støyskjermes, bør ha innsyn for å sikre sosial kontroll. Det betyr at støyskjerming på slike steder i stor grad bør vurderes utført i gjennomsiktig teknikk, med herdet glass eller acryl. God belysning er også viktig.

til toppen

3. Supplerende tiltak

Vegetasjon på begge sider av skjermen, utformet som en del av arkitektonisk helhetsløsning, vil kunne virke positivt i forhold til store, sammenhengende veggflater. Det må velges plantetype med tilstrekkelig motstandskraft mot støv og avgasser. Det er viktig å sette av nok plass til jord og planter (VD 1993), se også TK C16.

Der hvor støyskjerming av ulike grunner ikke bør brukes eller har liten virkning, vil fasadeisolering ofte være et godt alternativ eller et supplerende tiltak, se TK C7.

til toppen

4. Hvor tiltaket er egnet

Støyskjermer bør bare brukes der tilfredsstillende lydnivå ikke kan oppnås på annen hensiktsmessig måte. Det er mest aktuelt å innpasse skjermer i boligområder og blandet bebyggelse. I tett by bør skjermer bare brukes unntaksvis. I åpent landskap bør skjermingseffekten fortrinnsvis utnyttes gjennom skjæringskanter og jordvoller.

Støyskjerm er teknisk sett et egnet tiltak der det er en viss avstand mellom vegen og boligene eller de støyømfintlige områdene, og disse ligger lavt i terrenget. Med flatt terreng og byggeavstander på 25-30 m, kan vanligvis 1. etasje og delvis 2. etasje få støyreduksjon av betydning med en 2-3 m skjerm ved vegen. Med terreng som ligger lavere enn vegen, kan en lav støyskjerm ved vegkanten gi betydelig støyreduksjon også for 2. etasje.

Egnethet er også et spørsmål om kostnadseffektivitet. Der det ligger tett med boliger ved vegen, kan det være billigere å bygge en høy skjerm framfor å isolere bygningene.

til toppen

5. Faktisk bruk av tiltaket

Fra 1970 til 1997 er i størrelsesorden 10 000 boliger ved eksisterende veger og 10 000 boliger ved nybygde/utvidete veger i Norge beskyttet med tynne støyskjermer. Anslaget er basert på oppsummeringer fra Støydempingsprogrammet 1978-1985 (VD 1987) og interne oppsummeringer fra Oslo kommune i 1996-98. Totalt er det brukt i størrelsesorden 500 mill kroner til dette formålet (ca 200 km støyskjermingsanlegg). De fleste skjermer er bygd for statlige midler langs riksveger. I Oslo er det bygd 7,5 km skjerm langs kommunale veger.

til toppen

6. Miljøeffekter og konsekvenser

En fornuftig dimensjonert støyskjerm vil typisk gi en støyreduksjon på 8-10 dBA på uteareal eller utenfor en 1. etasje. På vanskelige plasser, litt høyt i terrenget, kan en ved å bruke skjerm kanskje oppnå en støydempning på 5 dBA. Ved store, sammenhengende anlegg kan dempningen ved gunstig geometri komme opp mot 15 dBA, og bak bygningskropper over 20 dBA, se figur 4. Skjermingseffekten er alltid dårligere høyere opp i etasjene. En støyreduksjon på 5 dBA vil oppleves som en tydelig forbedring, 10 dBA som en stor forbedring, se MF 2.1.

Figur 4: Støyreduksjon ved ulike geometrier.

Der hvor det er høy støybelastning, vil selv ikke en stor støyreduksjon, 10 dBA, være tilstrekkelig til å løse problemet. Det er ofte nødvendig å bruke andre tiltak, f eks isolering i tillegg, se TK C7. Skjerming er mest effektivt for de høyfrekvente lydene, mens basslydene tar seg mer uhindret over skjermkanten. Bak en skjerm vil støyen derfor ha en noe mer basspreget og buldrende karakter enn uten skjerm. Konsekvenser av vegtrafikkstøy behandles i MF 2.3- 2.5.

til toppen

7. Andre virkninger

Støyskjermer kan ha en rekke sekundære virkninger. Positive virkninger er blant annet:

• En viss beskyttelse mot luftforurensning og søppel
• Bedre trafikksikkerhet for barn
• Beskyttelse mot lys og forstyrrende inntrykk fra vegen.
• Funksjon som lévegg

Negative virkninger som skjermene kan gi, er:

• Barriere: hindrer gangtrafikk
• Negativ virkning på landskapsbilde
• Begrenser utsikt og ønsket inntrykk fra vegen


• Hindrer innsyn og sosial kontroll
• Gir opplevelse av innestengthet.

De negative konsekvensene kan reduseres eller fjernes ved god utforming av skjermanlegg, bruk av gjennomsiktig materiale i øvre del, bygging av fotgjengerstier eller porter med jevne mellomrom.

til toppen

8. Kostnader for tiltaket

(Alle kostnader som oppgis her gjelder totalkostnader, inkl mva og planlegging)

Skjerming som oppnås ved å legge vegen lavt i terrenget, eller ved bruk av overskuddsmasser til voller, kan bli svært rimelig.

Tynne eller "grønne" skjermer for norske forhold koster 1000-5000 kroner pr m² , avhengig av type, fundamentering, kvalitet og detaljer. Laveste pris er aktuell ved enkel konstruksjon direkte på fjell eller annet fast underlag.

Vegdirektoratet i Norge har ingen enhetspris for skjermer, men forfatteren regner i 1998 kr 2500 pr m² for en områdeskjerm med 30-50 års levetid. Mye av kostnadene ligger i nødvendig, telesikker fundamentering. Lokale skjermer, bygd inntil bolig eller som frittstående skjerm, må tilpasses individuelt og får i praksis samme enhetspris: ca 2500 pr m².

Ingen skjermer er vedlikeholdsfrie. Treskjermer må beises/males hvert 3-5 år. Skadde elementer må skiftes ut. Vegetasjonen må pleies og fornyes. Det bør utføres et visst renhold. Bruk av glass medfører ekstra vedlikehold og rengjøring. Vegdirektoratet opererte i 1990 med en enhetspris på vedlikehold på 10 kroner pr m² pr år (inkluderer ikke vegetasjon).

til toppen

9. Formelt gjennomføringsansvar

Støyskjerming gjennomføres i Norge i to ulike sammenhenger: som del av ny utbygging (veg eller bolig/støyømfintlig område) eller som utbedrende tiltak i eksisterende situasjoner. I det første tilfellet skal skjermer innpasses og vises i reguleringsplanen med plassering og høyder. Det skal dokumenteres at skjermene har en tydelig støyreduserende effekt. Skjermingsanlegg skal byggemeldes.

Skjermingsanlegg som er nødvendig for å få planen godkjent etter Miljøverndepartementets retningslinjer for vegtrafikkstøy, se MF 2.6, er en del av utbyggingen, og det er utbyggers ansvar å realisere dem. Det kan stilles krav i reguleringsplanen, f eks om at skjerm er ferdig før det settes trafikk på ny veg eller at skjerm er ferdig før boliger innflyttes.

Skjermingsanlegg som utbedringstiltak langs eksisterende veger, bygges vanligvis av vegholder (fylkesvegkontor eller kommune). Vegkontorene har oversikt over steder der skjerming vil ha virkning og kan utføres kostnadseffektivt. Vegkontorene og Oslo kommune har programmer og budsjett for bygging av skjerm ved boliger, skoler og barnehager. I noen fylker kan støyutsatte privatpersoner som selv ønsker å bygge støyskjermer få tilskudd fra vegvesenet.

til toppen

10. Utfordringer og muligheter

Manglende hensyn til estetisk og bygningsmessig kvalitet i mange av de tidlige anleggene har gitt en viss skepsis mot støyskjerming, generelt sett. Det er viktig å heve kvaliteten på støyskjermingsanlegg og også å benytte estetisk fagkompetanse i arbeidet. Støyskjermer må ikke bli midlertidige plankegjerder — men må utformes som varige elementer i landskapet. Mer bruk av gjennomsiktig materiale, herdet glass eller klar acryl, vil trolig være viktig for å gjøre skjermer mindre dominerende og lettere å innpasse. En må også ta konsekvensene, budsjettsmessig og organisatorisk, av at skjermer krever vedlikehold. En rekke skjermanlegg som er bygget har store mangler og skader. I Oslo blir det kjørt egne utbedringsprogrammer for disse (Statens vegvesen Oslo, 1995).

til toppen

11. Referanser

Amundsen, I L og Marstein, A U. 1989
Vakre veger uten støyproblem. Nordisk Vegteknisk Forbund, Utvalg 64.

Miljøverndepartementet (MD). 1997
Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy. Oslo. T-1189.

Norges byggforskningsinstitutt (NBI).

• 1997a: Utendørs skjermer mot støy. Prinsipper og beregning. Oslo. Byggforskserien 517.521.
• 1997b: Utendørs skjermer mot støy. Utførelse og stedstilpasning. Oslo. Byggforskserien 517.522.

Norges standardiseringsforbund (NS). 1997

• Norsk Standard 8175 : Lydforhold i bygninger — lydklassifisering av ulike bygningstyper.

Ringheim, M. 1991
Ambisjonsnivåmetoden — eit hjelpemiddel ved val av omfang på støyreduksjonstiltak. Voss, KILDE Akustikk A/S. Rapport R468.

Solberg, S, og Hellås, K. 1993
Fv 179, Steinsvik-Sørås. Lokale støyskjermer. Voss, KILDE Akustikk A/S og Asplan Viak, Notat N384.

Statens vegvesen, Oppland. 1994 S
tøyskjerming - utforming og eksempler.

Statens vegvesen, Oslo. 1995
Støyskjermer i Oslo - en idekatalog. Bjørbekk & Lindheim A/S, Landskapsarkitekter MNAL.

Statens vegvesen, Sør-Trøndelag/Trondheim kommune. 1997
Veileder Støyskjerming - Trondheim. Selberg Arkitektkontor og Knut Hepsøe Bygg- og Støykonsulent.

Stavanger kommune. 1992
Støyskjermer. Arkitektur. Veileder om bruk og utforming av støyskjermer i Stavangerregionen.

Vejdatalaboratoriet. 1989
Støjafskærmning - et idekatalog. Herlev. Rapport 81.

Vejdirektoratet. 1998 Vejtrafikk og støj - en grundbog. København. Rapport nr 146.

Statens vegvesen, Vegdirektratet (VD).

• 1980: Støyskjermer - lydtekniske forhold. Håndbok 065.
• 1987: Støydempingsprogram 1978-85. Oppsummering. Eiendoms- og miljøkontoret. Informasjon fra Vegdirektoratet nr 14, 1987, arkiv 315.1.
• 1993: Problemsoner - et forsøk på å se miljøproblemene langs vegen i sammenheng. Miljøkontoret. Informasjonshefte nr 06/1993.
• 1994: Grønne støyskjermer - estetisk vurdering. Miljøkontoret. Informasjonshefte nr 36/1994.

til toppen